Fjordhest i raseportrett

En nordmann kan ofte kjennes igjen på sin typiske farge og manke. Dunene kommer i forskjellige toner, med mer eller mindre uttalte striper på bena og på ryggen, og manken kan også være ensfarget eller tofarget. Men ofte er manken svart og hvit og klippes som en iøynefallende stående manke. På grunn av det svært ensartede utseendet er de sterke ponniene lett gjenkjennelige.

Opprinnelse og historie

Som navnet antyder, oppsto den norske fjordhesten i Norge. Det like brukte navnet «fjordhest» peker på denne opprinnelsen. Andre navn er «norsk» eller «fjording». Det steinete landskapet i Norge er kjent for sine fjorder, som er dype skjæringer i landet. Selve fjordhesten stammer trolig fra hestene til vikingene og er fortsatt svært original. Den har en klar likhet med Przewalski-hestene i Mongolia, og i likhet med dem har den ofte såkalte sebrastriper på bena og en ryggstripe. Dette er en mørk linje som går nedover ryggraden. Den genetiske opprinnelsen til rasen er ennå ikke dechiffrert, men det er sikkert at norske Dole-hester ble krysset med den en stund. Trekkhestene skulle gjøre nordmennene større og mer stabile, men kryssingene gikk ikke. Fjordhester har vært avlet uten fremmed blod siden slutten av 1800-tallet. Avlsgrunnlaget er ganske smalt med tre hovedlinjer, derfor er utseendet til nordmennene svært homogent.
Nordmannen ble ikke bare brukt i landbruket i hjemlandet, men også som pakkhest for lass. Det ganske karrige og steinete landskapet ga en robust og nøysom hest som anses som sikker på foten. Som alle arbeidshester ble nordmennene brukt mindre og mindre fra midten av 1900-tallet – bestanden gikk ned.
Fjordhester var etterspurt i Tyskland de første årene etter andre verdenskrig: Lettfôrede arbeidshester var nødvendig fordi hestebestanden var desimert av krigen. I løpet av denne tiden ble fjordhester også krysset med andre raser og noen av krysningene ble registrert som fjordhester. På grunn av import av fullblodshester er disse nå stort sett skjøvet ut av stambøkene. Men selv i Tyskland trengtes arbeidshestene mindre og mindre og bare det økende antallet fritidsryttere gjenoppdaget det norske. Krysning med andre raser for å gjøre nordmannen lettere og mer atletisk har ofte ikke vært vellykket. I mellomtiden kunne det imidlertid lages en sporty fritidshest i ren avl.

Interiør

Fjordhesten er robust og slitesterk. Den har en balansert disposisjon, så den egner seg ikke bare som ridehest for voksne, men også for barn. Fjordhesten er uredd og sky.

Ytre

Fjordhesten er en stor ponni, som måler opptil 150 centimeter. Den er kraftig, ofte nesten barokk. Det store hodet sitter på en sterk, ikke for lang hals, ryggen er ganske lang og stabil. Fjorden, som den er kjærlig kjent, har korte, sterke ben. Du kan ofte se sebraoverganger på dem. Den karakteristiske ålelinjen er synlig på baksiden.
Fjordhester er dun, som kan variere i lyshet eller fargetone. Det skilles mellom brun dun, grå dun, rød dun, lys dun og gul dun. Manken er vanligvis tofarget - den mørke rygglinjen, som tydelig kan sees på ryggen, går fra manen til halen. Den svarte og hvite manken klippes ofte som en stående manke, hvor den svarte delen blir stående lenger på innsiden enn den hvite delen. Noen nordmenn pryder til og med forseggjorte kreative frisyrer med forskjellige pigger i den tofargede manen.

Kvalifisering/bruk

Fjordhesten er en populær fritidshest. Den er robust og fotsikker og passer på grunn av størrelsen for både barn og voksne. De liker å vise frem ferdighetene sine på westernturneringer og førerprøver. Imidlertid blir de oftest sett på som langrennshester for rekreasjonsryttere. Nordmannen er mindre egnet for de klassiske turneringsdisiplinene dressur og sprang i høyere klasser. På den annen side utmerker han seg i terapeutisk ridning, hvor hans vennlige karakter kommer ham til gode.

Holdning

Den norske er en robust ponni som ikke klarer seg godt når den holdes på beite som er for rike. Opprinnelsen hans har gjort ham nøysom, han trenger ikke for mye energirikt fôr - det gjør ham syk som andre robuste ponniraser. Hvis driftsforholdene er riktige, når trening og sosial kontakt er sikret, så er det norske nokså ukomplisert i husholdningen.

Silke behling er frilansredaktør og jobber i både bøker og magasiner. Publikasjonene hennes spenner fra spesialbøker til tidsskriftartikler. Som utdannet lærer er området utdanning og barn spesielt viktig for henne, og derfor har hun skrevet for barnebladet «Piaffino» i mange år. Som utdannet hestefysioterapeut (DIPO) tilbyr hun også akupunktur og fysioterapi for hester og hunder i Osnabrück-området. Hun nyter fritiden sin med sin nå 24 år gamle araberhest El Santee, som hun tidligere konkurrerte med i utholdenhetskjøring opp til 120 kilometer, og de to hundene hennes Lotta og Easy.