Forebygging av FIV (feline immunsviktvirus) og behandling av FIV+-katter

Finnes det en vaksine for katteimmunsviktvirus hos katter
Finnes det en vaksine for katteimmunsviktvirus hos katter?

Feline immunsviktvirus (FIV) er en smittsom sykdom som potensielt kan spres fra en katt til en annen. Det kalles noen ganger også katteaids. Heldigvis finnes det forebyggende tiltak som kan tas for å forhindre at katten din blir smittet med FIV.

Fordi en av de primære effektene av katteimmunsviktviruset er immunsuppresjon, er infiserte katter mottakelige for en rekke forskjellige sekundære helseproblemer. Som et resultat vil tegnene som sees med FIV variere fra katt til katt. Behandlingen må være rettet mot den enkelte katten og kattens fysiske tilstand.

Forebygging av FIV-infeksjon hos katter

Du kan bidra til å forhindre infeksjon med FIV ved å unngå de tingene som setter katten din i fare for infeksjon.

  • Har katten din kastrert eller sterilisert (for å hindre spredning av FIV).
  • Hold katten din innendørs.
  • Test eventuelle nye katter for FIV før du tar dem med inn i husholdningen din og la dem samhandle med kattene som allerede er der.

Finnes det en vaksine for katteimmunsviktvirus hos katter?

Det er en vaksinasjon for katteimmunsviktvirus. Vaksinen er imidlertid noe kontroversiell og de fleste veterinærer anbefaler ikke å bruke den bortsett fra under svært begrensede omstendigheter.

Et stort problem med vaksinen for FIV er at katter som har fått vaksinen vil teste positivt for FIV. Dette kan komplisere diagnostiseringen av katten din hvis den blir syk.

Vaksinen for FIV kan være verdt å vurdere hvis en FIV-positiv katt lever sammen med andre katter som ikke er positive. Hvis kattene slåss, er risikoen for smittespredning høyere. I så fall kan vaksinen være gunstig for de FIV-negative kattene. Hvis katten din går ute og slåss med andre katter, kan det være lurt å vurdere vaksinasjon.

ID og mikrobrikker ekstra viktig for FIV-vaksinerte katter

Når du først er infisert med katteimmunsviktviruset
Når du først er infisert med katteimmunsviktviruset, er det ingen måte å eliminere viruset fra en katts kropp.

Katter som er vaksinert for katteimmunsviktvirus bør ha halsbånd med merkelapp eller annen form for identifikasjon. En vaksinert katt bør også være mikrochippet slik at han fortsatt kan identifiseres hvis halsbåndet og merkelappen hans blir borte.

Dette er viktig fordi noen krisesentre og redningsmidler avliver katter som tester positivt for FIV. Merker og mikrobrikker vil hjelpe med å identifisere katten din og sørge for at den blir returnert til deg hvis den vandrer hjemmefra.

Hvordan behandles FIV?

Når du først er infisert med katteimmunsviktviruset, er det ingen måte å eliminere viruset fra en katts kropp. Katter som er syke av FIV behandles symptomatisk. For eksempel, hvis sekundær bakteriell infeksjon er tilstede, kan antibiotika være nødvendig. Behandlingen vil variere avhengig av tegnene som blir sett.

Legemidler som styrker immunforsvaret brukes ofte og er ikke skadelige. Antivirale legemidler (legemidler som bekjemper virus) brukes også noen ganger og ser heller ikke ut til å være skadelige. Det er imidlertid ikke kjent om noen av disse stoffene faktisk hjelper infiserte katter.

De mest brukte legemidlene inkluderer:

  • Acemannan
  • levamisol
  • ImmunoRegulin®
  • interferon alfa

Det er viktig å huske at en positiv test for FIV hos en katt ikke tilsvarer en dødsdom. Katter med positive tester for katteimmunsviktvirus som er friske og fri for tegn på sykdom kan leve helt normale liv i en lengre periode.

Hvis du mistenker at kjæledyret ditt er syk, ring din veterinær umiddelbart. For helserelaterte spørsmål, kontakt alltid veterinæren din, siden de har undersøkt kjæledyret ditt, kjenner kjæledyrets helsehistorie og kan gi de beste anbefalingene for kjæledyret ditt.
Artikkelkilder
  1. Feline immunsviktvirus. Cornell Feline Health Center

  2. Feline immunsviktvirus (FIV). Merck veterinærhåndbok

  3. Hartmann, Katrin et al. Effekten av antivirale legemidler mot katteimmunsviktvirus. Veterinærvitenskap vol. 24 456-476. 18. desember 2015, doi:10,3390/vetsci2040456