Så nær himmelen
Alt liv begynner med et første pust, og det slutter når ingen flere pust løfter lungene våre og vi har oppfylt vår skjebne på denne siden. Livet mitt begynte med slutten. Det begynte på den andre siden. Beyond the Rainbow.
Evigheten
Jeg var død da jeg ble født 7. mai 2019 som en collie-valp som bare veide 120 gram. En livløs kropp holdt i hendene på mine tobeinte. Og likevel var jeg i live. Jeg tok mine første skritt i et land der rommet var uendelig og tiden ikke eksisterte. Jeg var i evigheten På eviggrønne enger møtte jeg hunder som lekte glade med hverandre, snuste på gresset her og der, eller rett og slett nøt freden og roen i de milde solstrålene. Det var ingen alderdom, ingen sykdom, ingen mishandlede sjeler. Bare ren lykke og lys. Da jeg så meg rundt der, kom fem Collier i min retning. Lukten deres fortalte meg at de var kjent, at de var familie. Snuten vår berørte forsiktig i hilsen. Øynene hennes var speil av minnene fra livet hennes med tobeinte. Mens jeg så inn i dem, koblet sjeler sammen. Samtidig kjente jeg merkelige ting. På den ene siden ble jeg fylt av styrken og energien de ga meg, og på den andre siden var jeg tom på samme tid. Og jeg skjønte hva det var. Jeg hadde ennå ikke oppfylt min skjebne. Det trakk meg bort, bort fra engene, bort fra mine sjelevenner, bort fra evigheten.
Kjemp til livet
Mitt første pust gikk inn i lunger som ennå ikke hadde utvidet seg. En munn presset mot nesen min og fortsatte å puste luft inn i meg. De små bena mine rykket litt da hjertet klarte å pumpe blod gjennom hele kroppen og inn i dem. Jeg ble gjentatte ganger svingt opp og ned for å la vannet komme ut og luften komme inn i lungene mine. Det var en vanskelig og slitsom kamp. Men jeg puster. hjertet mitt slo jeg levde. Og til slutt ble jeg plassert sammen med mine søsken og min mor for å motta varme og slukke tørsten etter min lange reise.
La oss fortsette
Dagene gikk. Jeg ble gradvis sterkere. Øynene mine åpnet seg og jeg begynte å utforske omgivelsene mine mer intenst. Men i motsetning til søsknene mine, ville ikke bakbena mine adlyde meg. I stedet for å krype dro jeg beina bak meg. De tobeinte vennene mine beveget henne, støttet løpebevegelsene mine, tok meg med til veterinæren. Beina mine var ikke som de skulle være, men ytterligere fysioterapi kan rette dem ut og forme de fortsatt myke beinene. Men selv det gikk ikke bra på et tidspunkt. Et nytt besøk hos veterinæren viste at jeg hadde brukket lårbeinet. Jeg kan ikke engang huske hvordan det skjedde. Jeg var ikke engang klar over noen smerte. Jeg ble operert, bruddet ble fikset med en plate. Men det løste ikke problemene. Jeg klarte fortsatt ikke å bøye bakbena og alt var stivt.
Familie ved min side
Tobeina mine tok seg av meg. Som før ble jeg tatt med på hundetur i bærepose, fikk være under oppsyn av mine søsken og fikk manuell terapi. Jeg var glad for å være der, men noe manglet fortsatt. Jeg var nå 10 uker gammel da jeg dro på en lang reise. Jeg kom tilbake med en vogn. Først var det uvanlig, men etter bare noen dager tilhørte bilen meg. Og jeg skjønte hva det var jeg hadde savnet. Den virkelige boltren med søsknene mine. Romser rundt på enga. Plasker rundt i hundebassenget. Løper bak ballen. Små hundeturer hvor jeg kan snuse overalt og møte andre hunder. det er min verden Og hun føler seg bra.
Veien min blir helt sikkert veldig lang og det er usikkert om jeg noen gang vil klare å gå ordentlig. Men mine tobeinte hjelper meg med det. Nå går jeg og svømmer, får varmeterapi og elektrisk stimulering, masse massasjer og bena flyttes om og om igjen.
Jeg tror at alt blir bra og at det faktisk allerede er bra. Jeg lever. Og jeg vil oppfylle min skjebne til å skjenke lykke og lys og med sjelene som har rørt meg og er i meg, gi mine tobente forsikringen om at det er en himmel. Fordi jeg var så nær himmelen.
