Sledehunder

Når du snakker om sledehunder, tenker du nok umiddelbart på siberian husky eller lignende nordiske hunderaser. Historien til sledehunder viser imidlertid at blandingsraser også ble brukt. Dyr som oppfylte kravene til pelsstruktur, størrelse, vilje til å løpe og vilje til å jobbe i lag ble brukt som trekkdyr. Sledehunder er preget av enorm spenst, mentalt og fysisk. Klassiske sledehundraser anerkjent av raseforeninger inkluderer: Grønlandshunden, Alaskan malamute, sibirsk husky, kanadisk eskimohund og samojeden.

Hvorfor trenger du sledehunder?

Sledehunder ble holdt i samfunn i land nær polarområdene og ble brukt til å komme til jaktmarkene og transportere døde dyr, transportere varer fra A til B eller besøke slektninger i fjerntliggende områder. Hundespann ble også brukt til forskningsturer til polarsirklene. Hundene måtte derfor ha en kraftig fysikk og kondisjon for å kunne løpe lange distanser i lag. Sledehunder tilhørte hele samfunnet og derfor levde dyrene mer eller mindre offentlig i landsbysamfunnet. De var underlagt en streng oppdragelse og god lydighet var et viktig krav. Gjennom denne kåringen skjedde det en kåring som førte til sledehundenes enestående egenskaper. Ved behov ble dyr samlet til et lag, spennet til sleden og av gårde.

Endring i avlslinjer

Med ankomsten av dagens sivilisasjon og teknologi, erstattet maskiner gradvis sledehunder. Sledehunder ble nå brukt mer og mer til sportslige fritidsaktiviteter og konkurranser. Hundenes holdning endret seg også og sledehunden ble mer og mer en selskapshund. Da interessen for konkurranser avtok på 1970-tallet ble avlslinjene endret og det ble en arbeidslinje og en utstillingslinje. Denne tilpasningen av de nye linjene tjente til å sikre at arbeidslinjene fortsatt kunne brukes til sledehundløp, tilpasse seg de klimatiske forholdene og være egnet for kontinuerlig belastning av lange løpsbaner. Showlinja er derimot preget mer for kortere distanser og høy kraftutvikling, som kan brukes i sprint- og mellomdistanseløp. Siden denne avlslinjen også holdes som en familieselskapshund, finner disse dyrene det vanskelig å venne seg til de klimatiske forholdene i polare områder.

Trenbarhet

Showlinjer har fordelen av å være veldig personlige og lærevillige. De er villige til å tilpasse seg sitt menneskelige miljø lettere og liker å gjøre andre aktiviteter med menneskene sine. Til tross for gleden ved å gjøre ting sammen med sine folk, foretrekker sledehunden en klar linje i treningen. Han setter ikke særlig pris på at etablerte regler brukes på den ene eller andre måten. Trening med disse fascinerende dyrene kan ikke sammenlignes med familiehundene som har blitt avlet opp i generasjoner (som labrador eller puddel). Det starter med forberedelsene til en treningsøkt. For at dyrene skal kunne generere en tilsvarende ro og lærevilje for hunden skoletrening burde de vært tatt med på en rolig tur på forhånd slik at de er varme og allerede har brukt opp energi. Alt som utløser stress på forhånd kan gjøre at konsentrert arbeid ikke er mulig under trening. En optimal øvelse er å sette avspenning på signal, dette bør startes fra valpealderen. Med denne øvelsen lærer hunden din at den har en pause, for eksempel på et bestemt dekken og det tilhørende signalet og at han trygt kan slappe av til signalet er løst igjen.

På en god hundeskole hører denne treningen hjemme på valpekurset, fordi de små slyngelene allerede lærer å holde seg rolige, selv i nærvær av andre hunder som er i bevegelse, og at det virkelig er "bra" med hyggelige berøringer fra eieren. gjør. Dette fremmer ikke bare binding, men virker også på frustrasjonstoleranse på samme tid.

Det som er igjen er den sanne gleden over Bells begjær. Meldes det om felles aktivitet, varsles det høyt i sledehundstil. Siden dette fortsatt er en arv fra den opprinnelige avlen, kan det kreve mye tålmodighet å bli vant til dette ritualet.

Arbeidslinjer er kraftpakker som ønsker å oppfylle avlsmålet sitt. De er mindre egnet som familiehund, siden tilpasningen til det siviliserte avlsmiljøet ikke var hovedfokuset. Ofte samsvarer ikke deres daglige rutine med vår livsstil. Arbeidslinjer ønsker å kjøre lange avstander, men trenger da viktige regenereringsfaser.